Mye som angår jakthundene våre er egnet til å skape friske debatter hundefolk imellom.

Men få tema skaper samme engasjement som kjønnsdebatten. Og det er ikke likestilling vi tenker på…

Alle jakthundeiere har forholdt seg til valget av kjønn ved anskaffelse av ny jaktkamerat. Man har kanskje ikke kunnet avgjøre valget selv bestandig; i akkurat det kullet man absolutt ville ha avkom fra ble det for eksempel bare født hanner, eller så ble de to hannhundene tatt først og du sto der med fire tispevalper å velge mellom. Men så sant man kan velge – finnes det rasjonelle grunner til å ta det ene framfor det andre? Det er i hvert fall mange sterke meninger ute og går i dette spørsmålet, og ikke minst mange individuelle forskjeller som ikke nødvendigvis baserer seg på kjønn. Men hva er det egentlig som styrer valget vårt – er vi rasjonelle, eller bygger det meste bare på følelser og ukvalifisert synsing?

Jaktlig sett finnes det ikke statistikk som viser at det ene kjønnet er bedre enn det andre innen noen av jakthundrasene våre: Når det kommer til å finne vilt og stå for, stille eller drive det med los, er kjønnene like gode ifølge jaktprøvestatistikkene, og samtlige jaktprøvedommere uansett prøvetype jeg har spurt bekrefter denne statistikken. Men de bekrefter også langt på vei mine egne erfaringer om at under enkelte vær- og føreforhold kan det være en fordel å være liten og lett. Stor og tung er derimot sjelden noe pluss i de fleste jaktlige sammenhenger. Et eksempel kan være fuglehunden på jakt eller trening i vinterfjellet: Ved gjennomslagsføre utover i februar og mars kan tyngre hunder slå gjennom og få store problemer med å legge opp et effektivt søk, mens mindre og lettere hunder holder seg oppe på skaren.

I det daglige er derimot forskjellene som regel større og mer merkbare, i hvert fall etter at pubertetsperioden er overstått. Hundefolk flest har få negative innvendinger mot tisper når det kommer til å ha dem i hus – de er rolige og stresser lit – på den daglige lufteturen eller gående løs på tomta. De innordner seg oftest greit i familiesituasjonen, går godt sammen med eventuelle andre hunder i husholdningen, og er stort sett greie å jobbe med. Med en eller flere hannhunder i huset er ikke livet alltid like lett; de er mer dominante, stikker oftere av, og gjør i det hele tatt mer av seg både innen- og utendørs.

Sekundære kjønnskarakterer kan gi oss noe av forklaringen på de til dels store ulikhetene kjønnene imellom, og på hvorfor hannhunder innen samme rase kan være svært forskjellige. Disse sekundære kjønnskarakterene styrer blant annet typisk hannhund- eller tispeoppførsel, og de fleste av dem er direkte relatert til forskjeller i kjønnenes hormonbalanse. Hannhunder har mer av det mannlige kjønnshormonet testosteron, noe som påvirker utviklingen av samtlige sekundære hannlige kjønnskarakterer, og det er en nær sammenheng mellom flere av de typisk hanlige anatomiske særtrekkene og typisk hannhundoppførsel. Noe forenklet kan man si at hannhunder med kraftig markert hannhundkarakter ikke bare ser annerledes ut – de er ofte mer aggressive, mer opptatt av løpetidlukter, og har et større markeringsbehov.

Et problem som er direkte relatert til dette bygger i noen grad på eksteriørbedømmelse. For innen en del jakthundraser ser man stadig at utstillingsdommerne foretrekker, og premierer, hannhunder med kraftig kjønnspreg. Og ettersom det nå engang er slik at høye premieringer gir godkjente avlshunder, blir resultatet fort at avlen domineres av hannhunder med høyere innhold av testosteron i blodet med alt dette medfører av ulemper. Det er selvfølgelig store raseforskjeller man må ta høyde for i dette spørsmålet; en engelsksetter hannhund er for eksempel sjelden så dominant som en spisshund-hann. Men både eksteriørdommere og oppdrettere kunne nok være seg mer bevisste på akkurat disse problemstillingene, særlig innen de større jaktspisshundrasene.

Rolf Frostader magasinet Jakt's spisshundekspert, og har meget god bakgrunn når det kommer til å uttale seg om spisshunder i kjønnsdebatten. Han er både jakt- og eksteriørdommer, jeger og oppdretter. Og han har klare synspunkter:

• Som valper er tisper og hannhunder forholdsvis like. Først når puberteten inntreffer blir forskjellene tydeligere. Etter at de har fylt året blir tisper roligere, og etter puberteten er tisper generelt sett er lettere å handle. I dagliglivet er de mye mer behagelige; den delen synes jeg er helt klar, slår Rolf fast. - Det er løpetiden som er det store tispeproblemet. Dette er ofte noe søl, og husk at løpetid er vesentlig forskjellig på større enn på mindre hunder. Tisper er mye mer stedbundne hvis man kan ha dem løse, mens hannhunder streifer. Hannhunder er mer hormonstyrte, tisper har lettere for å legge på seg og blir mer matglade tidligere. Avles det på en tispe lever hun et hardere liv, og blir fortere gammel. Særlig innen de større spisshundrasene kan hannhunder være aggressive mot andre hannhunder.

• Når det gjelder jakter hovedtesen at begge kjønn kan bli like gode jakthunder. For spisshundenes del kan det kanskje sies at tisper er noe mer forsiktige, hannhunder kan være noe tøffere når det gjelder å tåle trøkket. Men dette kan slå begge veier. Ferdig utviklet og innjaget blir hannhunder som regel mer påholdne – når det gjelder disse som holder på i 20 timer eller mer er hannhunder mer marginale. Det finnes selvfølgelig jaktgale tisper også, men når en tispe først legger av er hun vesentlig bedre til å søke seg tilbake til utgangspunktet/slippstedet. På jakt vil jeg si at tisper har bedre kontakt enn hva tilfellet er med hannhunder. Prosentvis kan det sies at tisper lettere søker kontakt med fører, delvis under losføring. Dette premierer svenskene, mens vi kaller det blinking på norske jaktprøver. I dag blir det nok brukt flere hannhunder enn tisper i jakta. Men tisper er kommet langt sterkere på banen de siste 20 åra enn hva tilfellet var tidligere.

Magasinet "Jakt"s støverekspert Hans Chr Pedersen har bare tisper, men ikke fordi han misliker hannhunder:

• Jeg synes det er artig å drive med avl og ha valper, og derfor har jeg tisper. Men dette med avl er egentlig den eneste årsaken. Hadde det bare vært jakt som sto på programmet kunne jeg godt hatt hannhund. Problemer som løpetid, hormonforstyrrelser og innbilte svangerskap slipper man jo unna, men når dette er sagt bør det i sannhetens navn også sies at tisper kan være noe enklere å ha med å gjøre. Men jeg tror at mange i støvermiljøene, og sikkert i andre jakthundmiljø også, skal ha tispe fordi de tenker på å ha et kull etter hvert. Men i realiteten har dessverre de færreste kull på hundene sine selv om både bikkja og intensjonene er gode. Så hvis drømmen om å bli oppdretter styrer kjønnsvalget bør man være svært så sikker på at det er oppdrett man vil drive med.

• Jaktlig sett ser jeg ingen forskjeller kjønnene imellom, jeg tror at hva slags hund det er og hvem den kommer til betyr mye mer enn kjønnet. Enkelte sier at hannhunder har mer å slite på, at de sterkere, men jeg har sett tisper som går langt utenpå de aller fleste hannhunder. Tisper våkner generelt tidligere jaktlig sett, og de er mer lettrente. Det skal mer til for å få en tung klump i form. Men når klumpen i form har den gjerne mer å slite på. Men som sagt; investeringen er større. Hannhunder har kraftigere mål, som regel med noe bedre hørbarhet.
• Ofte er det nok mye smak og behag, og følelser, ute og går, mener Hans Christian.

• Og har man for eksempel hatt hell med en hannhund en gang velger mange hannhund neste gang også. Uansett tror jeg at det er mange gamle fordommer ute og går i valget av begge. Det å finne ut hva du selv er best tjent med, hva som fyller dine krav på best mulig måte, er det viktigste. Og at du er ærlig mot seg selv…

Som en konklusjon kan det sies at kjønnene rent jaktlig sett er like gode, og at det ikke skulle være noen grunn til å velge det ene framfor det andre her. Unntaket er eventuelt spesielle forhold der du jakter som tilsier at en liten og lett hund vil greie seg bedre. Det store minuset som alle trekker fram når det gjelder hannhunder er aggressivitet mot andre hunder, mens løpetiden er tispenes ”akilleshæl”. Men rundene med spørsmål til forskjellige hundefolk fra ulike jakthundmiljøer ga i hvert fall en klar konklusjon: Det er som regel følelser, ikke rasjonelle argumenter, som styrer valget vårt. Hvordan jeg kan komme med den påstanden? Jo, fordi selv de hannhundeierne som aldri kunne tenke seg å ha en tispe, ser flere fordeler med å ha tisper og flere ulemper med hannhund! Men fordi de spurte i denne lille undersøkelsen er erfarne hundefolk ser de heller ingen, eller i hvert fall få, problemer med dette – det hele koker ned til et spørsmål om lederskap og dressur. Så førstegangsseieren og folk med dårlig tid vil kanskje være best tjent men en tispe.

Fordeler og ulemper

Plusser og minuser i denne tabellen er kommet fram ved at forskjellige hundefolk fra ulike jakthundmiljø ble bedt om å liste opp det de mener er største fordeler og største ulemper ved kjønnene. De spurte har erfaringer med begge kjønn.

Tisper:

Pluss:                                                                                                    Minus:

* Kan få valper                                                                                    * Løpetid

* Samarbeider bedre                                                                         * Innbilt svangerskap

* Mindre, og lettere å trene                                                              * Livmorbetennelse

* Ofte mer bevegelige, dermed bedreframkommelighet

Hannhunder:

Pluss:                                                                                                    Minus:

* Styrke og pågangsmot                                                                    * Større markeringsbehov

* Ofte bedre hørbarhet i los                                                             * Dominans

                                                                                                               * Senere moden