Hundens luktesans

 

 

”Hundens luktsinne” var tittelen på en serie artikler i det svenske tidsskriftet Jaktjournalen for november 1987 til mars 1988, med Lars Alm som forfatter. Artikkelserien var meget grundig og lærerik.

 

Med tillatelse fra sjefredaktør Holger Nilsson i Jaktjournalen kan hele serien presenteres i norsk oversettelse. Bilder og illustrasjoner fra Jaktjournalen er ikke gjengitt i sin helhet.

 

 

 

”Ingen kan som haren sørge for at det er vanskelig å følge sine spor. Når ”pus” tverrvender og løper tilbake, for siden å gjøre et plutselig avhopp – ja da får de fleste støvere, drevere, beagler og dachser problemer. Det blir tap. Men rett som det er skriker hunden. Hareduften stikker i hundenesen. Hunden auser på og losen går igjen, til jegerens store glede.

 

Hvilken makeløs luktesans som våre firbente jaktkamerater har!”

 

Derfor oppfatter hunden lukt

Jakthunden er en luktemaskin av stort format. Hundens lukteorgan er likevel slik som menneskets, men mye større!

 

Luften som vi puster inn inneholder en mengde molekyler fra våre omgivelser. En del av disse partiklene kommer fra dyr og planter, og kan inneholde stoffer som utløser luktimpulser.

 

Inne i nesen hos de fleste dyr sitter lukteslimhinnen. Den er kledd av millionvis små hårstrå, ”flimmerhår” som fanger opp luktpartiklene. Om man ser på en normal slimhinne i mikroskop, ser denne ut som en "kornåker" med flimmerhår som står oppreist og nærmest "blåser i vinden". Flimmerhårene, eller ciliene som de også kalles, ligger innbakt i et tynt slimsjikt. Når de gassaktige luktestoffene treffer lukteslimhinnen løses de opp i slimsjiktet som holder luktehinnen fuktig. Luktestoffet omvandles til et elektrisk signal som går via luktnerven til luktesentrumet i hjernen.

Størrelsen på lukteslimhinnen varierer mellom ulike arter. Den eksakte størrelsen er vanskelig å bestemme. For mennesket oppgis ulike tall, fra 4 til 10 kvadratcentimeter. Klemmer en med tommelfinger og pekefinger over neseroten dekkes nesten hele det området der lukteslimhinnen sitter. Lukteslimhinnen er oppbygd av celler som har ulike funksjoner. Antallet lukteceller hos mennesket antas å være cirka 50 millioner.

Hunden overlegen i alt

Størrelsen av hundens lukteslimhinne er enda vanskeligere å bestemme. Det skyldes at nesten hvert hulrom i hundens nese er fylt av lukteslimhinner. En kan heller ikke utelukke variasjoner mellom raser. En dansk vitenskapsmann har oppgitt at hos en gjeterhund var lukteslimhinnen 175 kvadratcentimeter. I andre vitenskapelig arbeider kan en lese at hundens lukteslimhinne varierer mellom 25 og 175 kvadratcentimeter. Studerer en lukteslimhinnen i mikroskop, framgår det at den er ”foldet”. Den virkelige, eller effektive, overflaten er altså mye større enn oppgitte tall.

 

Om en kunne tenke seg å slette ut alle ”folder” på hundens lukteslimhinne, ville den sannsynligvis omfatte nesten et par kvadratmeter! Ulike oppgaver over lukteslimhinnens størrelse henger altså delvis sammen med hvordan en måler. Under alle omstendigheter rommer hundens lukteslimhinne flere hundre millioner luktceller, mange ganger flere enn hos mennesket!

Lukteslimhinnen – en kjempemessig ”lukteantenne”

Lukteslimhinnen hos både menneske og hund kan sammenliknes med en antenne som tar imot duftsignaler. Det merkelige er at konstruksjonen av dette organet stort sett er identisk hos alle virveldyr. Til og med de enkelte byggeklossene – cellene – er det nesten umulig å se forskjell på. Hos mennesket og hund ser luktorganet likt ut og fungerer dessuten på samme måte. Men hos hund er det betydelig større! Jo større en antenne er, desto sterkere blir signalene. Den svake hareduften registreres i hundens luktehjerne takket være at lukteslimhinnen er så stor.

I luktehjernen tolkes hareduften

En stor del av hundens hjerne fungerer som luktesentrum. Hos mennesket opptar luktesentrum, eller luktehjernen, en tjuendedel av hjernevolumet. En tredjedel av hundens hjerne er avdelt for å toke dufter. Hunden luktehjerne er altså nesten sju ganger større enn menneskets! Luktehjernen fungerer som en mottaksstasjon fra lukteslimhinnen. En kan ikke utelukke at duftimpulsene forsterkes i hjernen, selv om det meste taler for at det er lukteslimhinnens størrelse som gjør at hunden kjenner duften av vilt.

 

På grunn av at hundens luktehjerne er så stor, kan en uten videre påstå at hundens liv styres av lukter. En hund som har mistet luktesansen er ikke lenger en hund! Den kan derimot bli både blind og døv uten at atferden endres nevneverdig.

 

Jakthunder må ha god nese, bruker en å si. Det fins imidlertid ikke noe som tyder på at den mest forherdede selskapshund har særlig dårligere luktesans enn støvere eller andre hunder som er kjent for ”å ha god nese”. Evnen til å finne vilt og jage sitter nemlig i hjernen!

Antenne, overføringskabel og tolkingsstasjon

Vi kan oppsummere slik: Lukteorganet hos både menneske og hund kan skjematisk inndeles i tre enheter. For det første lukteslimhinnen – antennen som tar imot duftpartiklene. For det andre luktnerven – som transporterer duftsignalene videre til hjernen. For det tredje mottaksstasjonen – det vil si luktehjernen eller luktesentrum, der duftinformasjonen tolkes.

Slik skiller støveren mellom hare og rådyr

 

Både dyr og mennesker kan skille mellom og identifisere mengder av ulike lukter. Det skyldes at hver enkelt lukt har sin spesielle struktur eller form.

 

Når haren blir skremt eller påskutt endrer den lukt. Det tar en kort stund før hunden kan tolke det nye luktbildet. Det er tilstrekkelig til at den skal få tap!

 

For at en luktimpuls skal kunne oppstå, må den utløsende duften komme i kontakt med sansecellene i lukteslimhinnen. En teori om hvorfor både mennesker kan skille mellom ulik dufter er at cellene i lukteslimhinnen har ulike oppgaver, det vil si at cellene tar i mot og videresender den lukt eller duftgruppe som de er tilpasset for.

 

Mye taler for at det er luktmolekylenes struktur eller ”utseende” som registreres i sansecellen. Hver lukt har sin spesielle form. En kan sammenlikne luktesignalet med en puslespillbit, som via luktenerven oversendes til luktesentrum i hjernen.

 

Hare og rådyr har altså helt ulike duft-puslespillbiter. Disse kan imidlertid også variere i form hos hvert individ, avhengig av om dyret tilfeldig avsondrer nye duftemner i en gitt situasjon.

Puslespillbitene tolkes i hjernen

I hjernen faller bitene i puslepillet på plass, det vil si de tolkes og oppfattes av hunden. Men hvis puslespillbitene endrer form, det vil si at nye - eller litt endrede duftpartikler kommer når hunden er i los, ja da kan den få tap!

 

Jegere diskuterer i blant hvorfor det ofte blir tap når haren blir påskutt. Forklaringen er at haren mest sannsynlig endrer lukt når den blir skremt eller skadd. Det oppstår helt enkelt lukteemner som forstyrrer luktbildet for hunden. Den nye lukten endrer duft-puslespillbitenes form. Det er nok tilstrekkelig til at hunden får tap, selv om det ofte dreier seg om en kort stund.

Vegtapene

Når haren går ut på en veg oppstår det ofte problemer for hunden. Vegtap kan være meget vanskelig å oppklare for hunden. Årsaken er sikkert at hareduften er lettflyktig på den slette vegen. Dessuten kommer andre og sterke dufter fra vegdekket. Hunden har vanskeligheter med å klare det nye duftbildet,  duft-puslespillbitene endrer form.

Vanskelig hare varierer sin lukt

Hvordan hunden oppfatter losdyret når det gjelder lukt dreier seg om store forskjeller fra en art til en annen, og sannsynligvis også mellom individer innen en og samme art.

 

Alle kjenner til at rådyr lukter så sterkt i hundenesen at det er sjelden en rutinert hund har problem med å følge spor etter et rådyr. Trolig er det kjertler på klauver og ben som sprer den velduftende ”luktskyen”. Kjertlenes fremste oppgave er å avgi luktsignaler når rådyrene ”snakker med hverandre”.

 

Haren er betydelig mer vanskelig å jage enn rådyret. Merkede harer i et stort vilthegn avslørte at visse individer var betydelig vanskeligere å jage enn andre. Hvis hunden tok ut den ”grønnmerkede” haren, ble det oftest hakkelos med mange tap. Normalt antar en at en ”vanskelig hare” odder mye og gjør mange avhopp, men det kan også være forandringer i duftbildet som forvirrer hunden.

 

Å holde pusten hjelper ikke!

 

I blant påstås det at dyr og fugler kan holde pusten og at de dermed ikke avgir vitring. Derfor får hunden tap.

 

Kunnskaper om hundens lukteevne og nervesystemets fysiologi taler imidlertid sterkt mot en slik påstand.

 

En hare lukter naturligvis tilstrekkelig til at en hund kan følge sporet, uansett om den holder pusten eller ikke.

 

 

Lukter godt – smaker godt!

Mennesker klarer seg uten lukt, selv om tilværelsen blir mye fattigere. Å ikke kunne kjenne duften av blomster, nyslått høy eller en nyslaktet elg er naturligvis et handikap. Det største problemet for oss er imidlertid at uten luktesans smaker ikke maten bra. Aromaen fra et vellaget måltid oppfatter vi nemlig ofte som smak, til tross for at det utelukkende dreier seg om lukt.

 

Derfor jager hunden i riktig retning!

At en hund kan følge et spor i riktig retning, til tross for at den ikke har sett losdyret, er gåtefullt.  En logisk og menneskelig forklaring er imidlertid ikke nødvendig, hundens verden er jo ikke vår!

 

I bøker og fagtidsskrifter er det skrevet atskillig om hundens evne til å følge et spor i riktig retning. Mange hypoteser er imidlertid tilpasset menneskets analyseevne. De tilfredsstiller i første rekke våre krav på en logisk og praktisk forklaring. Spekulasjonene fører på den måten til at en forenkler virkeligheten.

 

En stor del av hundens hjerne er avsatt til å kjenne og tolke dufter (se del 1). Luktesentrum utgjør en tredjedel av hjernen. Luktehjernen er mye større enn menneskets.

Ikke hele sannheten

Partikkelforflytning i den retning som losdyret løper er en av flere teorier om hvorfor hunden skjønner i hvilken retning losdyret har beveget seg. Når haren passerer en veg, transporteres vegetasjonsrester med dyret opp på vegdekket, og materiale fra vegen føres deretter ut i terrenget. Hvor som helst der losdyret rører på seg forflyttes partikler (jord, grus, støv m.m.) fra markoverflaten i den retning som dyret beveger seg.

 

En annen forklaring er at vitringen fra losdyret avsetter seg på en bestemt måte, avhengig av i hvilken retning losdyret beveger seg. Forholdet kan sammenliknes med å en rette en sprayflaske med maling mot vegetasjonen. ”Framsiden” av blad og gresstrå farges, mens ”baksiden” stort sett ikke farges. Teorien har imidlertid svake punkter. Det er for eksempel ikke trolig at en hund kan oppfatte vitringens fram- og bakside i løs snø!

 

Begge disse forklaringer er logiske, men at disse to teoriene er hele svaret på gåten om hvorfor hunden – med luktesansene – kan avgjøre i hvilken retning losdyret har løpt, er lite trolig.

 

I flere artikler om hundens luktesans berettes det om en hund som kunne følge sporet etter en ”luktfri” glasskule som ble slept i en line gjennom terrenget. Påstanden er korrekt, men sier likevel ikke særlig mye om hundens evne til å følge et spor. Der kulen har passert oppstår en annen duft sammenliknet med omgivelsene. Det kommer av at vegetasjonen knekker eller klemmes ned av kulens tyngde. Kulen selv avgir ingen vitring, men det dannes et spor på grunn av at kulen ”rører om” i markoverflaten. Forandringen registreres av hunden. Det går jo lett an å lære en hund å identifisere narkotika, sprengstoff, råttent trevirke m.m. En kan sikkert sette en hvilken som helst spordyktig hund på et ”spor”, uansett hva dette består av, og få hunden til å følge vitringen. Lukten må imidlertid ”bety noe” for hunden! Enten er den dressert til å følge og markere spesielle dufter eller så er det arvelig betinget. I begge tilfeller kan mennesket påvirke resultatet av hundens arbeid ved ros og belønning!

 

Partikkelforflytningen som oppstår når losdyret beveger seg har etter alt å dømme ingen større betydning for den drivende hundens evne til å følge sporet. Om hunden hadde registrert ”omrøringen” i markoverflaten der viltet har løpt burde den ha vært mindre påvirket av vær og vind for å kunne jage. Losdyret forårsaker jo partikkelforflytning uansett hvilke værforhold en har.

 

Alle som jakter med harehund kjenner imidlertid til at værforholdene ofte gjør at det er vanskelig eller nesten umulig å jage. I 3 del om hundens luktesans skal vi la meteorologen komme til orde og fortelle om hvordan været påvirker hundens evne til å jage.

 

I og for seg kan det være slik at hunden observerer partikkelforflytning når den avgjør i hvilken retning losdyret har gått. Når hunden derimot er i los, stoler den på vitringen fra losdyret. Dette forekommer likevel usannsynlig. Hvorfor skulle hundene i den ene situasjonen, men ikke i den andre, legge merke til hvordan vegetasjonsrester, jord, grus, støv eller snø har blitt beveget? Hunden har jo en enormt god evne til å lære seg å utnytte slikt som den har fordel av!

 

Noe som ytterligere taler mot teorien om partikkelforflytning eller ”glaskuleeffekten” er når haren løper over en pløyd åker. Jord festes i rikelig mengde under harens poter, partikkeltransporten er betydelig. De fleste jegere vet likevel at hunden ofte ikke klarer å jage hare over pløyd åker. En bruker ofte å si at underlaget fester seg på haren i stedet for det motsatte. Normalt er det jo harelukten som avsettes på underlaget.

 

Sporet som hunden følger består av vitring fra selve losdyret, og bare i liten utstrekning av duftpartikler fra omgivelsene. Fra pels, hud, kjønnsorgan analåpning, kjertler i huden og fra utåndingen avsondres luktpartikler. Av disse dannes det et duftspor som dyret etterlater seg. Sporet er sammensatt av flere ulike substanser. Visse luktstoffer er lettflyktige, og avdunster fort. Andre er sekretartede, og bevares derfor under forholdsvis lang tid. Det beror på at duftpartiklene er oppløst i stoffer med ulik kjemisk sammensetning, for eksempel fett.

Sporets ”utseende”

Duftsporet etter viltet har en viss struktur eller ”utseende”, først og fremst avhenger av i hvilken retning viltet har beveget seg. Hunden opplever og tolker et duftbilde som i hovedsak består av ulike luktestoffer fra drevdyret. Duftbildet har flere dimensjoner. Luktpartiklene kan jo feste seg på kvister og sveve tilfeldig i lufta. Anta at alle luktsubstanser som hunden sammenkobler med losdyret danner en form som i figur 2.

                                      Figur 2

 

Duftbildets struktur som sådan avslører ikke dyrets bevegelsesretning. Hunden har imidlertid evnen til å skille mellom styrken til ulike luktpartikler innenfor et begrenset område.

 

 La oss ”dele opp” duftbildet (figur 3).

                                             Figur 3

 I del A og B har haren landet etter et hopp. I del C, og D og E har et nytt hopp framover startet. Når haren på nytt får maksimal markkontakt, dannes en ny ”A- ” og ”B-del”.

 

Hunden ”leser” duftbildet og skjønner hvilken retning som losdyret har tatt (figur 4)

.

                       Figur 4

Duftbildets struktur varierer innenfor vide rammer avhengig av viltart, hvor losen har gått, fart og hvordan viltet forflytter seg. Alle duftbilder som dannes av et vilt har imidlertid samme grunnform, som i første rekke henger sammen med dyrets bevegelsesretning. Hunden, med sin velutviklede luktesans, kan sikkert identifisere duftbildets form. Men hvordan vet hunden hva som er ”fram” og hva som er ”bak”?

 

I duftbildet inngår også en tidsfaktor! Uerfarne jakthunder kan ofte jage flere hundre meter på bakspor før tidsfaktoren gir utslag og avslører at sporet ”blir kaldt”. For at hunden skal forstå duftbildets struktur eller utseende, må den ha gått bakspor! Unghunden forsøker og mislykkes. Det kan være slik at det er først når hunden går på bakspor at den lærer seg at duftbildet peker i en bestemt retning! Med en viss erfaring forstår hunden å utnytte duftbildet, i stedet for å bedrive tids- og energikrevende undersøkelser etter lossporet.

 

Hva er det som tyder på at teorien om duftbildet er riktig? Kan det ikke være slik at hunden avgjør retningen på sporet ved å sammenlikne alderen på sporavtrykk innenfor en strekning på noen meter? Det måtte bety at hunden kan registrere en tidsforskjell på noen få sekunder. Lengre tid tar det jo ikke for et losdyr å bevege seg tjue, tretti meter. Hunden har riktig nok en fantastisk luktesans. Men at den skulle kunne avgjøre retningen på et flere timer gammelt harespor ved å bestemme aldersforskjellen mellom sporavtrykk over en så liten strekning er usannsynlig.

 

Det er likevel ingen tvil om at tidsfaktoren har betydning. Hunden kan ”måle tiden”, det vil si registrere i hvilken retning sporet blir ”kaldere” eller ”varmere”, men da beveger hunden seg en forholdsvis lang strekning etter lossporet. Men når hunden bestemmer sporets retning innen et begrenset område, tolker den høyst sannsynlig duftbildets form, som avslører viltets bevegelsesretning.

 

Alle som har jaget hare i hegn eller på små øyer vet at de fleste hunder har problemer med å jage vilt som beveger seg innenfor et lite område. Forholdet er det samme når haren ”går svært trangt”, selv om jaktområdet ikke er begrenset. Årsaken er sikkert at duftbildene etter noen runder flyter sammen i ulike ”bevegelsesretninger”. Duftbildene er jo ikke en liten flekk på bakken, men oftest en meterbred ”korridor”.  Etter hvert som tiden går etter at viltet har passert blir duftbildet mer omfangsrikt og vanskelig å tolke, fordi luktpartiklene spres og dunster vekk. Når så haren har krysset sitt eget spor flere ganger, eller har ”gått opp igjen”, flyter ulike duftbilder sammen og hunden får problemer med å ”lese sporet”.

 

Slik påvirkes vitringen av været

(Forfattere Gösta Håkansson og Lars Alm)

 

Har du blitt overrasket av ”holkeføre”, selv om lufttemperaturen er pluss 2 -3 grader? Det kan hunden oppleve også! Effekten blir jo ikke så fatal som på vegen, men isen binder vitringen hardt til underlaget og hunden klarer ikke å følge sporet.

 

Visse duftemner fra haren er så lettflyktige at de har liten eller ingen betydning for hundens evne til å følge sporet. Andre substanser er oppløst i stoffer som er mer holdbare. Luktestoffets kjemiske struktur har ofte veldig mye lavere frysepunkt enn vann. Flyktigheten, på samme måte som fuktigheten (damptrykket), avtar imidlertid med temperaturen. Luktpartiklene kan bindes til bakken eller fordampe, avhengig av temperatur, vind og nedbør.

 

En forutsetning for bra los er at duftpartiklene er aktive, det vil si at det foregår en kontinuerlig fordamping. To faktorer er spesielt viktige for at fordamping skal kunne foregå. For det første at luften er kaldere enn bakken. For det andre at det blåser en frisk vind.

 

De fleste jegere har lagt merke til at hunden kan jage med nesen et par desimeter over bakken. En annen gang går hunden steg for steg, med nesen tett ned mot bakken. I det siste tilfellet er vitringen hardt bundet til bakken; fordampingen er ubetydelig.

Fordamping

Med fordamping menes at luften tilføres vanndamp fra omgivelsene, for eksempel fra bakken. Fordamping krever varme som tas fra underlaget, og som dermed avkjøles om ikke varme tilføres.

 

Om en koker vann, vil vannet etter en stund ha fordampet. Fordampingen er størst når underlaget har høyere temperatur enn luften. Vitringen ”koker” når bakken er varmere enn luften, og lukten fra viltet stikker i hundenesen.

 

Når det blåser ”tørker det opp”, pleier en å si. Årsaken til fordampingen er at vanndamp føres bort av vinden, både horisontalt og vertikalt. Det siste beror på turbulens som av og til oppstår i luften når den strømmer over en ujevn overflate. Når vanndamp fordamper frigjøres det luktpartikler fra losdyret, og hunden kan lett jage.

 

Ved all fordamping går det med store mengder varme. I dette tilfelle tilføres det ikke varme, og overflaten av bakken avkjøles etter hvert. Det er som regel en fordel for hunden at det blåser friskt når losen går, men nattsporenes ”levetid” kan forkortes om det er kraftig vind om natten og i morgentimene.

 

Under selve losen kan meget sterk vind skape problemer. Det kan skyldes at bakken har tørket opp og blitt så avkjølt at fordampningen stort sett har holdt opp. En annen årsak er også at duftbildene av losdyret ødelegges av vinden.

 

Alle har sikkert opplevd eller hørt om ”holkeføre i plussgrader”. Det som gjør at en blir overrasket av slikt holkeføre er at det dannes is selv om temperaturen i lufta er flere plussgrader. Årsaken er følgende. Som det er nevnt tidligere krever fordampning varme, og varmen tas fra underlaget. Om bakken er våt og vinden er frisk, kan det inntreffe at bakken avkjøles til null grader, og det dannes et islag, til tross for at lufttemperaturen er 2 – 3 plussgrader.  På vegbanen dannes en ishinne, men forholdet er naturligvis akkurat det samme over annen markoverflate.

”Vitringen fryser fast”

Vanndamp bindes til marken når underlaget er kaldere enn lufta. Dogg dannes på bakken. Ved kuldegrader går vanndamp direkte over til iskrystaller og danner rimfrost. Vitringen ”fryser fast” eller isolere av isen.

 

All nedbør og tåke kan være underkjølt. I slike tilfeller har vanndråpene en temperatur som er laver enn null grader. Når slike dråper treffer bakken eller vegetasjonen, fryser de umiddelbart til is, og det kan dannes et tykt islag. Underkjølt tåke danner isavleiringer på samme måte.

 

Underkjølt nedbør viser at det fins et luftlag med plussgrader høyere opp i lufta. Underkjølt regn bruker derfor etter relativt kort tid å etterfølges av vanlig regn med plussgrader.

Is i sporet

Når det er tåke og dis om vinteren er det alltid risiko for isdannelse. Det kan imidlertid dannes is uten at det er tåke eller underkjølt regn. Hvis mild luft brer seg over en underkjølt overflate, oppstår det ofte rimfrost. Fenomenet kan studeres hvis tar ut ei teskje som har ligget i en fryseboks. Et tynt islagdannes rundt skjea når den får kontakt med romtemperaturen.

Isdannelse og los passer dårlig sammen

Nedbør behøver ikke å medføre at en los går dårlig. Har hunden først fått ut, kan losen ofte gå bra selv om det regner eller snør. Nedbør som sådan hindrer altså ikke at vitringen fordamper. Nedbør og tåke med is- eller rimfrostdannelse der hunden jager er derimot den verst tenkelige værsituasjon. Hunden klarer som regel ikke å jage. I hvert fall går losen meget hakkete, og tapene blir mange og lange.

Dårlig los i lavtliggende del av terrenget

Mange jegere har lagt merke til at en los kan gå dårlig i lavtliggende deler av jaktterrenget. Vinterstid er det vanlig med såkalte omvendte temperaturforhold, ved at temperaturen øker med høyden (mens det normale er det motsatte). Ofte kan det være minus 15-20 i dalbunnen og 0 grader bare noen hundre meter høyere.

 

Kontrastene kan være store også ved betydelig mindre høydeforskjeller. I et meteorologisk eksperiment var temperaturen ved bakken minus to grader, og i femten meters høyde pluss sju grader.

 

Om vinteren samles ofte kald luft over lavtliggende partier i naturen. Luften kan likevel inneholde en viss mengde vanndamp. Ved null grader er det for eksempel fire gram vanndamp i en kilo luft. Ved minus ti grader kan luften inneholde bare to gram vanndamp. I begge tilfeller er relativ fuktighet 60-100 %.

 

Hvis ytterligere fuktighet tilføres, dannes vanndråper (dogg eller tåke). Ved minusgrader omdannes vanndamp direkte til is (rimfrost). Vitringen isoleres fordi fordampningen opphører. Hareduften er for svak til at hunden kan jage bra.

Snøkonsistens

Vannmettet snø er dårlig jaktføre. Situasjonen oppstår ofte ved rikelig regn på snødekket mark eller ved rask nedsmelting. Når sporene blir mørke eller ”blåfargede” der vi har satt våre fotspor, inneholder snøen som regel så mye vann at hunden har problemer med å jage. Løs, djup snø kan også være vanskelig. Snøen raser ned i sporene, bruker en å si. Det ligger en kjerne av sannhet i påstanden. Vitringen isoleres og hunden tvinges til å kjøre nesen ned i den lette, kalde snøen. Selvsagt gjør dette det vanskelig for hunden.

 

Ved væromslag fra kaldt til varmt vær kan snø i store mengder rase fra trærnes grener. Hvis trærne står tett der losen går, kan sporene etter haren dekkes av nedrast snø. Losen blir hakkete, og i blant blir det umulig for hunden å holde losen i gang.

 

Hvis det er vindstille kan en hard snøoverflate og kraftig skare svekke duftsporet etter viltet. Ved frisk vind fordamper imidlertid vitringen også fra gammel, hard snø og losen kan gå riktig fint selv om underlaget ikke er det beste.

 

Et tynt lag nysnø er ikke bare trivelig for jegeren, det er også en fordel for hunden. Vitringen ”lever lenger” i myk snø enn på en hard snø- eller skareoverflate.

Kulde

Hunder kan generelt følge et spor selv i sterk kulde. Luktstoffets flyktighet avtar selvsagt i takt med at temperaturen faller, men om det ikke forekommer værforhold som forhindrer fordamping, frigjøres likevel tilstrekkelig med duftpartikler til at hunden skal kunne jage.

 

Det kan imidlertid dannes en ”kaldlufthud” som vanskeliggjør eller umuliggjør los. De innfallende kortvarige solstrålene varmer opp bakken, som i sin tur sender ut langbølget stråling som varmer opp lufta. Markoverflatens oppvarming avhenger mest av to faktorer. For det første solstrålenes innfallsvinkel, og for det andre av markoverflatens beskaffenhet. Det siste kan sammenliknes med våre klær. Sommerstid går vi ofte i lyse klær. Hvite klær reflekterer solstrålene. Om vinteren bruker vi ofte mørke klær, ettersom de absorberer solstrålene. I naturen motsvares de hvite klærne av snø, som ”dessverre” forekommer om vinteren. Vinterstid er solstrålenes innfallsvinkel meget liten (sola står lavt), noe som medfører at utstråling dominerer kraftig. De svake solstrålene reflekteres fra snøoverflaten. Ved rolig vær kan derfor meget lave temperaturer oppstå over snøen. Situasjonen kjennetegnes blant annet av at luftfuktigheten i ”kaldlufthuden” er meget lav, for eksempel 20-30 %. Noen fordamping fra snøoverflaten skjer heller ikke, og hunden kan som regel ikke jage.

Oppsummering

Positive værfaktorer

  1. Bakken er varmere enn lufta
  2. Relativ høy luftfuktighet
  3. Tynt lag av nysnø
  •  

    Negative værfaktorer

    1. Underkjølt nedbør
    2. Kornsnø
    3. Tåke som danner rimfrost og is
    4. Høy luftfuktighet (90-95 %) i samband med minusgrader
    5. Hard og ujevn vind (over 10 m/sekund)
    6. Væromslag, særlig når en varmfront passerer
  •  

     

  • Vinterjakt – slik varierer vitringen innen et jaktterreng

     

    Innenfor en avstand på bare et par hundre meter kan det være vidt forskjellige vitringsforhold. Kontrastene kan i blant være så store at hunden får problemer. Vitringen kan plutselig bli mye svakere.

     

    Under en jaktdag kom vi ut for flere ulike værfenomen innenfor et mindre areal. Her kommer en forklaring av ulike værforhold som gjorde at muligheten for en god los ble vanskeligere eller helt umulig.

    A.     En kald februarmorgen var lufttemperaturen – 6 på vel en meters høyde. På samme sted og tid var temperaturen i snøoverflaten – 11,5. ”Kulde” strålte ut fra snøen (det vil egentlig si varmeutstråling). Avdunstningen var nesten lik null og hunden hadde store problemer med å jage.

    B.     Den store, tette granplantingen kan vinterstid sammenliknes med en fryseboks. Selv om det blåser ganske friskt er det vindstille inne i plantefeltet. Verken sol eller vind klarer å trenge inn i den tette ungskogen. Klimaet er i hovedsak konstant, til tross for at endringene utenfor kan være forholdsvis store. Ofte målte vi samme temperatur på bakken og i luften. Ikke sjelden var det kaldere inne i granplantefeltet enn i omgivelsene. Da det ofte er vindstille i tett skog var avdunstningen svært liten. Hunden fikk ofte tap, vitringen var for svak.

     

    C.     På den store myra og også på snauflatene omkring får vinden ofte fritt spillerom. Ved frisk eller sterk vind avkjøles markoverflaten kraftig. Lufttemperaturen kan være flere plussgrader, mens markoverflaten er kaldere enn null grader. Et tynt islag dannes og vitringen isoleres. Fordampingen avtar og hunden får tap.

     

    D.     I lavtliggende terreng samles ofte kald luft. Tåke er ikke uvanlig. Tåka kan ”smyge ned” og danne et tynt islag over markoverflaten. Vitringen bindes hardt til bakken og hunden får store problemer.

     

    E.      Høydeforskjellen mellom D og E er seks meter. Ved E var temperaturen + 3, mens den ved D var – 2. I dalsøkk og andre lavtliggende deler av terrenget dannes i blant en såkalt ”kaldlufthud”. I slik kaldluft er ofte fuktigheten svært lav. Avdunstingen er ubetydelig og hunden klarer ikke å følge sporet etter haren. Høyere opp, ved E, rådet det helt andre forhold med hensyn til vitring. Vanndamp og harevitring fordampet og losen fløt godt. Så store kan forskjellene være innom et fåtalls meter i avstand.

    Var det værets feil at støveren ikke ble rådyrren?

    En bra og jaktsugen støver blir ofte ikke rådyrren før den klarer å holde haren på benene. Hunden må lykkes med å drive hare. Det må lønne seg for hunden å holde seg på tapet.

     

    Problemet er bare det at for en unghund er haren forholdsvis vanskelig å jage. Rådyret lukter antakeligvis mye sterkere, og det finner heller ikke på så mye ”fanteri” i losen som haren. Også rådyr kan foreta avhopp og i blant også ”gå bakspor”, men det kan likevel ikke sammenliknes med harens ”krumspring”. Under alle omstendigheter er rådyret lett å jage og det tilfredsstiller hundens jaktlyst.

     

    Unghunden må ha støtte og hjelp under harelosen. En viktig ”regel” er å utnytte været riktig, det vil si at en jakter når føret er best.

    Rådyr lukter – men ikke haren

    Når det er dårlig jaktvær slutter det tidligere å lukte av harespor enn av rådyrspor. Og en kan jo ikke forlange av en unghund at den skal jage hare hvis det ikke fins spor som lukter tilstrekkelig sterkt. Under slike forhold kan en heller ikke vente at støveren skal bli rådyrren.

     

    Det kan ikke utelukkes at mange støvere som har vært vanskelig - eller umulig å gjøre rådyrrene alt for mange ganger har blitt sluppet når været umuliggjør harelos. Det eneste som fantes var rådyrenes forføreriske dufter, som dessverre kan være ganske tydelig når hareduften knapt er merkbar. Det gjelder altså å utnytte været når støveren skal jages inn.

     

    Når været har lagt et lokk over hareduften kan det til og med være best ikke å slippe hunden, i det minste der det er tett med rådyr.

     

    Jakt når barometeret stiger!

    Vi slapp akkurat da en kaldluft hadde passert. Hvilken jakt vi fikk oppleve! ”Hadde det ikke blitt en god los under slike forhold, hadde det vært noe som er feil med hunden”, kommenterte meteorelogen. Men det var også en snill hare, selv om den gikk uvanlig trangt i blant.

     

    Det hadde vært mildvær et par dager. Natten var mild, temperaturen vekslet mellom + 2 og + 7. Fram til klokken åtte om morgenen var luftfuktigheten konstant 98 prosent. Halv ni begynte det å snø. Luftfuktigheten sank, og ved nitiden målte vi den til 86 prosent. Vinden kjentes plutselig kald, det bet i kinnene. Klokken ti sluttet det å snø, sola tittet fram og luftfuktigheten var nede i 77 prosent. En kaldfront hadde nettopp passert, forklarte meteorologen. Bak fronten steg lufttrykket kraftig, det ble dannet et ”kaldhøytrykk”.

     

    Klokken halv tolv var det strålende vintervær, solen skinte fra en nesten skyfri himmel og temperaturen var blitt – 2,5 grader.

    Ideelle forhold

    Det er gammel kunnskap at hunden jager bedre når bakken er varm og luften kald. Fordampingen er størst presis når kaldfronten har passert. Da er kontrastene mellom temperaturen i markoverflaten og luften størst. Etter hvert som tiden går avkjøler luften underlaget. Nå gjaldt det å utnytte den godbiten som naturen bød på. Det var forutsetninger for å få en ”kjempelos”.

     

    Klokken tolv slapp vi støveren, men hvor finner en haren midt på dagen; og særlig når det har snødd? I et tett granholt som kalles ”Trekanten” bruker harene å ha dagleie. Uttaket kom i Trekantens østre hjørne. Haren gjorde et par runder inne i tettholtet før losen gikk nordvestover, over et nyplantet område og ned i ”Prestmyra”.

     

    Losen fløt ikke godt i Trekanten. Støveren ble taus gjentatte ganger, men tapene varte ikke lenge. Etter alt å dømme hadde ikke mildværet om natta påvirket snødekket noe særlig. Vi målte temperaturen til mellom – 2 og -3 grader både på bakken og i luften.

     

    Inne i den tette skogen oppstår det en frysebokseffekt. Verken sol eller vind klarer å trenge gjennom den tette barskogen, plantefeltet er alt for stort og trærne står for tett. Temperaturen er stort sett den samme gjennom hele døgnet. Drevforholdene inne i granskogen og utenfor, i det mer åpne terrenget, er altså helt forskjellige. Inne i skogen er fordampingen liten og følgelig er hareduften svak.

     

    Da haren forlot trekanten, gikk losen fint. På snauflata mellom Trekanten og Prestmyra var temperaturen i snøoverflaten i gjennomsnitt + 0,5 grader og lufttemperaturen ca - 2 grader. Vinden i det åpne terrenget var frisk, opp til åtte sekundmeter i bygene. Vanndamp og harevitring fordampet og losen gikk! Etter en knapp halvtime gikk haren igjen inn i Trekanten og hunden fikk problemer på nytt. Etter en kort stund gikk losen ut av Trekanten. Haren løp mot vest og losen gikk jevnt og fint. Smått om senn kom haren tilbake, losen gikk i en stor sving på den store myra øvre del. Etter en og en halv times god los kom haren til posten i vegen og ble felt.

     

    Vi hadde opplevd en utmerket los. Når det gjelder været, er det ideelt å jakte med drivende hund akkurat når en kaldfront har passert.

     

    Når derimot barometeret faller, det vil si når kaldhøytrykket begynner å bli erstattet av et lavtrykk, er forholdet motsatt. Når fuktig, mild luft sveiper inn over en kald snøoverflate opphører avdunstingen. Hareduften bindes hardt til bakken og losen blir hakkete og dårlig.

    Utnytt været når du lærer opp støveren.

    Jaktføret er som regel best umiddelbart bak kaldfronten. Hvis en er støverjeger, er det all grunn til å høre på værmeldinger og å studere værkart, slike som finns i de fleste dagsaviser.

     

    Fronter er grenseområder i atmosfæren, mellom luft av ulik temperatur. De vanligste frontene er varm- og kaldfronter.

    Oppklarning

    Felles for begge typer fronter er at de kommer i bakkant av nedbør. Foran en kaldfront kommer et smalt nedbørområde, mens varmfrontens nedbørområde er omfattende og har stor utbredelse.

     

    Når en kaldfront passerer, blir det som regel en meget markert oppklarning. Når nedbøren foran en kaldfront opphører, er det tid for å ta halsbåndet av støveren. Forutsetningene for gode loser er meget gode.

    Varmfronter ødelegger jakta

    Å jakte hare med støver når en varmfront har passert lønner seg sjelden. I det minste ikke om vinteren. Varmfronten etterfølges av luft som er varmere enn underlaget. Luften avkjøles av markoverflaten, og det fører til at været er skyet og disig eller tåkete. Den nedbøren som forekommer er doggregn. Om vinteren faller duggregn som kornsnø. Varmfrontpasseringen merkes bare ved at den sammenhengende nedbøren opphører.

    Hunden har to forskjellige luktesanser!

    Ovenfor ganeseilet (den myke delen av ganen), i nesens fremre del, sitter en slimhinnesekk som kalles det Jacobsonske organet. Fra nesen og munnhule går en kanal til slimhinnesekken. I sekken samles seksuelt attraktive luktpartikler fra det motsatte kjønn.

     

    Det Jacobsonske organet er beskrevet hos mange ulike dyrearter. Ved forsøk med smågnagere har det vist seg at om organet opereres vekk eller elimineres på annen måte, avtar den seksuelle aktiviteten dramatisk. For hanndyr kan en si at inngrepet fungerer som kastrering.

    De fleste har vel lagt merke til hvordan hannhunder smatter og klaprer med tennene når de kommer i kontakt med løpske tisper. Oppførselen viser at det Jacobsonske organet er aktivisert.

     

    Slimhinnesekken har ingen forbindelse med hundens øvrige lukteorgan. Det Jacobsonske organet er en separat luktesans. Fra slimhinnesekken går separate nervebaner til hjernen.

     

    Mennesket har antakeligvis vært utrustet med organet, men dette er tilbakedannet under utviklingens gang. Forskere har i sjeldne tilfeller kunnet påvise rester av enkelte celler hos mennesket.

     

    Hvordan bedømmer du losen?

    Var det et dårlig arbeid av hunden? Spørsmålet kan egentlig ikke besvares før mikroværet i losområdet har blitt analysert. Det er jo ikke hundens feil om det ikke lukter av haresporet. Med bruk av meteorologiske instrumenter kan du fastslå hvilken innvirkning vær og vind har på vitringen.

     

    Værgudene påvirker vitringsforholdene i størst grad når temperaturen nærmer seg null grader, eller ligger lenger ned på temperaturskalaen. Den som bare jakter med drivende hund så lenge det er plussgrader, eller bare er interessert i rådyrjakt, har mindre behov for å ”måle vitringsforholdene”. Vær og vind ødelegger sjelden den sterke rådyrvitringen.

    Rådyrrenhet

    Ved RR-dressur kan det være verdifullt å kunne bedømme vitringsforholdene. Ettersom haren er vanskeligere å jage enn rådyr, er det viktig at vitringsforholdene er gode når hundens interesse for rett dyresalg skal vekkes. Måleinstrumenter avslører i de fleste tilfeller om det fins forutsetninger for å jage hare.

     

    Å være generelt opptatt av værforhold og hvordan disse påvirker jakthundenes arbeid er grunn god nok for å skaffe seg noen instrumenter og måle ”jaktværet”. Jakta tilføres enda en dimensjon. Det må likevel sies at det går presis like bra å jakte uten måleinstrumenter. Mange av oss er tilfreds med at jakta er tilfeldig, og det samme kan gjelde for været.

    Slik analyseres jaktværet

    Instrumentene skal anvendes i terrenget, der losen går. Jo nærmere selve losstrengen, desto bedre. Mål mikroværet der det ble tap og der losen fløt fint. Men husk at det ikke bare er været som skaper problemer. Haren kan som kjent skape problemer.

     

    Når bakketemperaturen skal måles, skal termometeret legges på selve bakken eller snødekket, likevel ikke slik at selve registreringselementet berører snøen. Anbefalt termometer bør være omsluttet av en ”nettingkurv”, slik at direkte markkontakt unngås.

     

    Lufttemperaturen skal måles 1,5 meter overbakken. Heng termometeret i et tre.

     

    Kontroller luftfuktigheten i sammenheng med temperaturmålingene. Det er viktig at data samles inn når terrenget og vegetasjonen endrer karakter. Som regel er det ulike værforhold i tett granskog og på snauflater. Registrer også ”jaktføret” i lavereliggende – og høyereliggende områder.

     

    Det er imidlertid ikke bare mikroværet i selve jaktområdet som fortjener oppmerksomhet. Studer værkart (fins i de fleste aviser) og bedøm jaktværet generelt. Barometeret er et utmerket hjelpemiddel. Det avslører om været er stabilt, eller om lavtrykk eller høytrykk er på gang.

     

    Den velsignede snøen

    Studer værkart og legg spesielt merke til de ulike symbolene. Varmfronten ødelegger ofte jaktdagen, mens kaldfronten som regel er fordelaktig for harehunden.

    Under - og etter en kuldeperiode kan bakken eller snøoverflaten være svært kald. Midt på vinteren klarer ikke sola å varme opp overflaten. Sola står lavt og innstrålingen er liten.

    Et flere centimeter tykt lag av nysnø vil legge seg om et varmende teppe over kulda. I løpet av noen timer kan jaktforholdene forbedres veldig. Det beror på at den ”nye” snøoverflaten som regel er varmere enn den ”gamle”.

  •  
    Antall besøkende: 3816599 - Online: 111 - Sist oppdatert: 13.11.2017 - Legg til i favoritter - Tips en venn - Aeston
    Hjem