Damekampen

Høstens vakreste eventyr.

Kan du tenke deg noe bedre, 16 ivrige damer, 16 jaktlystne hunder og et knippe dommere, mest mannlige. Det er Damekampen 2016. Regi: Norsk Harehundklubb.

Stedet er Viumbråtan på Harestua.

Eventyret startet fredag, eller for min del, for tre år siden.

 Jeg har de tre siste årene blitt oppfordret til å melde meg på Damekampen. Hvert år har jeg en knakende god unnskyldning; våger ikke, har ikke deltatt på prøve før, kjenner ingen osv. I år var unnskyldningene brukt opp, dreveren jaget bra og gubben skulle spandere påmeldingsavgiften. Så da var det bare til å krype til påmeldingskjemaet, fylle det ut og sende det inn. I det skjemaet gikk avgårde angret jeg som en hund. Dette kommer til å gå ad undas. Hver dag fulgte jeg med på facebook sidene til Damekampen for å se hvor mange som meldte seg på. Ble det mer enn 15 kunne jeg fremdeles slippe unna. Visst ble det flere en 15. Tror det var 26 påmeldte ekvipasjer. Nå var jeg lettet. Her kom jeg garantert ikke med. Men hvor lenge var Eva i Paradis? Telefonen ringte. Cecilie Sundtveten, bli som ei sol, kunne gratulere meg med plass i Damekampen.

Så da satt jeg der. Høy puls og svettetokter. Jeg har jo vært med på jakt flere ganger, men jaktprøve, alene?? Ikke hadde jeg passende jaktutstyr heller. Rett inn å undersøke beholdning på konto. Jo her måtte det gjøres innkjøp. Jaktstøvler, superundertøy, ullstrømper og jakke av propert merke. Skulle jeg komme til damekampen og drite meg ut så skulle det i hvert fall ikke synes på utstyret.

Jeg og Frøya (Nuch Such Bäckskogens Mindy) blir høytidelig levert på Viumbråtan kl 1800 fredag 23 september. En gjeng damer og dommere står rundt et bål og prater lystig. Jeg kjenner ikke en levende sjel. Slenger sekk og utstyr inn på et rom og stiller meg litt på siden av den muntre gjengen. Takk gud for Frøya. Aldri før har vel jeg gitt henne så intens oppmerksomhet som de første 30 minuttene av dette oppholdet. For å ikke virke totalt tafatt nærmet jeg meg noen av damene jeg mente å ha sett tidligere. Her var det lett å se at dette var damer som kjente hverandre og de fleste hadde deltatt på Damekampen tidligere år. Litt nølende i starten, men så gikk det nå på et vis.

Dommerne samlet seg kl. 1900. Da slagplanene var lagt ble vi damene inviterte inn. Vi skulle nå få tildelt dommer og terreng. Jeg kjente verken dommerne eller hadde kjennskap til terrengene var det litt hips om happ for meg. Men noen må ha sett i nåde til meg for jeg fikk dommer Kristoffer sundtveten. Trivelig kar med god kjennskap til terrenget vi skulle jakte i.

Lørdag 24 september. Hadde ikke sovet mer enn 1 time denne natten. Kl. 0400 gav jeg opp. Stod opp og fant frem klær og utstyr. Frøya derimot hadde sovet og snorket uavbrutt hele natten. Ikke gadd hun stå opp kl 0400 heller. Kl 0530 derimot var hun klar til å ta fatt på dagen.

Vi dro avgårde og møtte dommeren ved Nittedal kirke. Slipp skulle skje kl 0700. Det var et utrolig flott terreng. Dommeren var lommekjent og kunne omtrent på cm fortelle hvor dyrene kom til å løpe. Han bommet ikke på mange cm heller. Frøya fløy avgårde omtrent før jeg hadde fått av henne selen. Vi slo opp stolsekkene og satte oss, da var Frøya allerede 250 meter unna og i gang med å nøste opp et spor. Dette lovet bra. Jeg tror jeg hadde adrenalin uten på kroppen. Med intense blikk på gps en diskuterte vi om det var hare eller rådyr hun var på sporet av. Så gikk losen. Jeg prøvde etter beste evne å virke verdensvant og fattet, men det lyste nok gjennom at dette var et av de største øyeblikkene i min jakthistorie. Dyret først og Frøya etter. 30 bjeff i minuttet så 60 bjeff i minuttet. Det var nå dommeren igjen kunne briljere med sin kunnskap. Han pekte og forklarte hvor dyret ville komme, og så løpe videre. Ikke før hadde han sagt det så dundret losdyr og Frøya over stien bare 20 meter fra der vi satt, rundet kollen og spant forbi oss på nedsiden. Og der så vi det. Bakbeina på et rådyr i firsprang så blåbær og kongler skvatt. Men så skjedde det jeg hadde håpet å slippe. Rådyret hadde været oss og satt avgårde på langtur, og Frøya etter. Jakta gikk gjennom veldig ulendt terreng og det kom små avbrudd i losen. Noen avbrudd var nok lengre en andre. Nå satt jeg og ba til høyere makter om at rådyret skulle snu og komme tilbake. Men den gang ei. 1km, 2 km, faen i hevlete nesten 3 km. Klokken tikket og gikk. Vi mistet kontakt med Frøya flere og flere ganger. (takk Garmin) Så dukket hun opp igjen på gps en med full los. Men nå var tiden gått så langt at den premieringen som var oppnådd ikke ville bli endret selv om hun loset tiden ut. Så i stede for å traske over syv blåner tok vi blien fatt og kjørte til en grusvei nærmere Frøya. Så gav vi oss marsjen i vold. Vi trasket på mens hjortelusene invaderte oss. Så var Frøya på 2-300 meters hold. Jeg gaulte ut. Frøøøøøøøya! Og tror du ikke hun nærmet seg. Ikke til å tro. Jeg fulgte nøye med på skjermen. Men så. Hva skjer. Hun snur. Løper litt frem og tilbake og avgårde igjen, med los. Vi etter. Så ser jeg at det  er en elv der og at Frøya ikke har klart å komme over, der av løpingen frem og tilbake. Men hvor lenge gidder en drever å holde på slik da? Når elven var for stor så fristet lukten av en harepus mye mer. Etter mye kravling, vassing og klatring fikk jeg tak på Frøya. Frøya glad og fornøyd, jeg gjennomvåt av svette og gjørme. Frøya hadde nok håpet at det bare var en lunch hvil nå, for hun var klar til å fortsette med sin favoritt hobby. Tydelig furt for at jaktdagen var over ble hun motvillig slept til bilen. Hvordan hadde dette gått? Dommeren var ikke helt sikker. Han måtte regne minutter og diskutere med dommerkolegene før han kunne gi et endelig svar.

Du så sakte tiden går når en venter på dommen. 16 nervøse damer tilbake rundt bålet. Noe nervøs knising, massasje av hunder og utveksling av dagens morsomme historier. Jeg synes eierene av de andre småhundene virket i overkant glade og selvsikre. Og det hadde de kanskje grunn til. For deres hunder hadde jaget hare. Jeg var sikker da at jeg kom sist av småhundene. Men jeg var da fornøyd med dagen. Var jeg ikke? Det hadde vært så skinnsykt morro og slå i hvert fall en av beaglene.

Dommerne var klar. Damene ble kalt inn. Premieutdelingen skulle begynne. Vi begynner med småhundene. Vi begynner med tredjeplass, annonserte utdeleren.

Tredjeplass går til katalog nr 6.

 Det er oss tenkte jeg, helt sikkert. Jeg husker vi var katalog 6.

 Beagle Senta med fører Silje Hansen. Annonserte utdeleren

Herre min skaper. Det var ikke oss. Vi ble ikke sist.

2. plass går til katalog nr 8.

Det er oss tenkte jeg, helt sikkert. Jeg husker vi var katalog 8.

Beagle Tyribergets Woody med fører Marion Evy Askeland.

Det er det sykeste. Hvis vi ikke er nummer 3 eller 2 da må vi være.....

Og vinner av Damekampen Småhund er katalog nr 11.  Drever Bäckskogens Mindy med fører Randi Holmelid.

Du snakker. Frøya ble beste småhund. Hun slo Beaglene. Hun er best. Nesten umulig å fatte. Frøya hadde jaget inn til 1.Rå med 154 poeng. Hadde jeg ikke vært så forfjamset så hadde jeg garantert begynt å grine.

Så var det premieutdeling for de langbeinte hundene. Det husker jeg ikke så mye av, så det må dere nesten lese et annet sted.

 Med flotte premier og en selvtillit av stål var jeg og Frøya klar for fotografering.

Var det dette jeg hadde unngått i tre år? Var det dette jeg ikke hadde våget? Det var jo slett ikke noe å grue seg for. Jeg og Frøya har hatt en fantastisk opplevelse med 16 vennlige jaktinteresserte damer, 16 slitne men fornøyde hunder, et knippe dommere, flest mannlige.